iskrystall

Isfront. Men jeg møtte ingen isfront

En front skapt av media for å informere, nyansere eller polarisere?

Konflikten er en del av livet. Den er ikke farlig, men den trigger noe ubehagelig. Tirsdag kjente jeg det i magen, og det er sånn jeg definerer konflikt. Den følelsen som gjør meg litt kvalm. Litt uggen. Den murrer litt i bakhode. I lys av min faglige kompetanse på konflikt ser jeg det som mitt ansvar å si noe. 

Hva skjedde

Saken på forsiden av Moss avis 15.10.2019 vekket min oppmerksomhet. Jeg ble slått av den kalde fronten. «Er det mulig å være så sutrete?» – var min umiddelbare tanke, sterkt påvirket av retorikken. Dette berørte noe ved min tillit. Tilliten til de to profilerte politikerne. Til og med ordføreren. 

I det følgende kommer jeg til å skrive litt om polarisering, litt om ansvar og litt om mangfold. For det er noe vi konfliktmeklere er opptatt av. Ikke om det er riktig eller galt, men hvordan det kan øke konfliktnivået i samfunnet.

Den ene siden

Artikkelen sendte kalde gys nedover ryggen. Hvem hadde rett? 

Plutselig skjedde det uventede, Finn-Erik, som jeg nettopp hadde sett på forsiden av avisen, vandret forbi kontoret. Samme dag som han fremsto kaldt og fiendtlig innstilt på forsiden av avisen. Brått sto han der, på kontoret. En frustrert og sterkt engasjert Blakstad fortalte om sin mandags morgen. Dagen hans startet med at han sendte en mail til rådmannen for å påpeke et mulig lovbrudd i forbindelse med formannskapsvalget. Telefonen ringte og han ble intervjuet av Moss Avis. Mens han svettet under pisken av sin PT avtalte han en fotosession med pressefotografen. Hvorpå han, som avtalt, ble eskortert til rådhusplassen som et statsoverhode, av fotografen som hadde stått utenfor og ventet på at han skulle bli ferdig med treningsøkten. Iført sin t-skjorte og treningstights stilte han opp foran rådhuset for å posere foran kamera og la seg intervjue. Men han ønsket ikke å legge armene i kors for å demonstrere en fiendtlig holdning. Han var ikke sint. Han hadde gjort sin plikt. Som politiker i opposisjon. 

– Vi representerer ulike partier, med ulike meninger. Det klarer vi fint gjennom samarbeid.

Den andre siden

Så kom Hanne. Finn-Erik forsto godt at hun var ordknapp. Hun kom tilfeldigvis forbi. Hun kom faktisk rett ut fra et at annet møte og så ut til å være i helt andre tanker. Det var hans forklaring på hennes ordknapphet.

– Finn-Erik Blakstad? Det har aldri vært sånn at det har vært noe isfront mellom oss. Det var ikke det der ute heller.

Jeg skulle ønske jeg kunne formidle engasjement i stemmen hennes, der hun satt og fortalte meg om det som hadde hendt. Hun opplever tirsdagens artikkel som spekulativ. Når hun og Finn-Erik stod der var det smil og latter. 

– Jeg fikk en klem av han og sånn, og vi lo litt av det fordi han var så svett.

Hun forteller at hun i forkant av dette hadde forsøkt å forklare den kompliserte prosessen rundt valg, til journalisten, på en pedagogisk måte. I håp om at dette skulle bli en god faktaramme rundt artikkelen. Men fakta uteble. Det som kom med, var bildene. Uten forvarsel klarte fotografen å knipse. Bildene som viste en isfront. Men det var ikke egentlig sånn. 

Samtalen min med Hanne Tollerud endret etter hvert retning, til refleksjoner om verdigrunnlag og etiske retningslinjer. Vær varsom plakaten – hvilken betydning har den? Og hvor viktig er likerklikkene? Hvilken rolle spiller egentlig media?

Hanne er opptatt av lokalavisens meningsfulle rolle. Rollen med å «koble på» innbyggere. Å ha et kritisk syn på hva som skjer i byen vår, det som gjelder politikk, hva kommunen gjør, næringslivet 

og hvordan innbyggerne våre lever. Det er så viktig at de får en klar og tydelig stemme, de som ikke har en stemme, sier hun engasjert. Og de en oppdragerrolle, fortsetter Hanne. Som lærer kjenner jeg til behovet for å gi barn noen gode verktøy. Slik at de kan lære seg hvordan de kan dempe konflikter, ikke gjøre slik at det eskalerer. Vi må lære ungene våre å håndtere dette. Dersom vi skal ha et mangfold, holder det ikke at dette gjøres av politikere. Dette må vi gjøre sammen. 

Hanne lener seg godt tilbake i stolen. 

– Det er så viktig at jeg reflekterer over hva jeg sier. Og spør meg selv: Hvorfor sier jeg dette? 

Hun gir uttrykk for en maktesløshet.

– Om ordene mine blir misbrukt og feiltolket. Da kjenner jeg at jeg mister litt av håpet. 

Så begynte vi å snakke om hvilken makt lokalavisen har.

Den tredje siden

Det føltes naturlig å kontakte redaksjonen i Moss Avis, og de kom meg i møte. Bevisst mine egne fordommer, tråkket jeg gjennom det åpne landskapet i Moss Avis, innstilt på høre deres perspektiv. I et forsøk på å forstå. 

Avisens representanter var klare i beskrivelsen av deres oppgave. 

– Det er å avdekke konflikter, og å tydeliggjøre konflikter. Det er en viktig skillelinje, der. Vi skal ikke oppkonstruere konflikter. Vi skal tydeliggjøre og avdekke de der de finnes.

I et forsøk på å forstå relasjonen mellom redaksjonen og deres lesere, stilte jeg spørsmål om deres verdier og verdigrunnlag. Ved spørsmål om Moss Avis sitt verdigrunnlag ble det vist til vær varsom plakaten. De opplevde ikke å ha behov for et eget verdigrunnlag i sitt arbeid utover det, men de var svært bevisst sitt samfunnsansvar. 

– Vi må bruke faget vårt til å vise frem det som ellers ikke ville blitt vist frem.

Jeg, leseren, ble tatt på senga fordi jeg hadde fordommer om at det manglet bevissthet rundt samfunnsansvaret. Det var feil. De var svært bevisste. Men mine subjektive, forutinntatte oppfatninger om hvilket samfunnsansvar de burde ha, var feil. Det vekket en bekymring. Avstanden er stor mellom leserens forventninger til lokalavisen og deres gjennomtenkte og uttalte misjon. Behovet for fakta og antagelsesløs informasjon. Deres jobb er å belyse det skjulte, som maktkamper og nyanser i en konflikt. 

Det glapp og ble misbrukt

Det var en glipp at han la armene i kors. Han Finn-Erik. Fotografen fikk sitt sinte bilde. Mannen som tok sitt politiske ansvar på alvor opplevde å bli misforstått. Han var frustrert og oppgitt. Men det var mye varme i det han fortalte, da vi snakket sammen. Han tok sitt ansvar på alvor, men opplevde at det kom feil ut på trykk. 

Både Finn-Erik og Hanne ga uttrykk for at de setter pris på at jeg skriver om dette. To politikere. I posisjon og opposisjon. Kunnskapsrike og fornuftige. Uten mulighet til å forsvare seg mot det som kommer på trykk. 

– Om en politiker kommenterer en sak i sosiale medier, så er det som et hjortelusangrep

har Hanne fått forklart av en som har fordypet seg i kommentarfeltene i sosiale medier. Men hvordan skal de få gitt uttrykk for det de har behov for å si – dersom de opplever at ordene blir forvrengt?

Polarisering

Polarisering tar bort de gode valgalternativene. Det er «vi» og «dem». Mistenkeliggjøring. Vi mister fokus på hva som er meningen og retter uenigheten vår mot personen, så det blir et personangrep. Dette fører til økt demonisering. Plutselig er det ikke det de mener som er feil – de er onde. Ytringer blir mer og mer følelsesbaserte og fornuften fordufter. 

Når Finn-Erik og Hanne forteller om sine opplevelser, er det skremmende å reflektere rundt hvor påvirket leseren blir. Ved første øyekast så jeg bildene, overskriften og bildetekstene, historien bak ble nesten glemt. Perspektiver blir borte og leseren klar til å velge. Hvem hadde rett? Hvem tok feil. En vinner og en taper.

Mangfold

Meningsmangfold er viktig for å belyse at det finnes mange mulig sider av en sak. Da blir det enklere for leseren å få et overblikk og kunne velge rasjonelt. Hva skjer med evnen til å vurdere dersom dårlig retorikk bli brukt og fører til økt polarisering?

Konfliktmekleren ønsker seg et mangfoldig samfunn. Dette krever en retorikk som oppmuntrer til dialog og hvor problemer kan drøftes. Lesernes nysgjerrighet må stimuleres, leseren må stimuleres til å lete etter sannhetene bak overskriftene. En retorikk som stimulerer til sterke følelser påvirker evnen til å være rasjonell. Negativt. Følelsene dyttes mot den ene eller andre polen og avstanden mellom mennekser øker. Relasjonene blir dårligere. 

Når vi nærmer oss hverandre er det vanskeligere å hate.  Når vi ser et menneske, ikke et polarisert objekt, er det vanskeligere å demonisere. Graden av polarisering i et samfunn påvirker konfliktnivået. Konflikter ikke er farlig, det handler om hvilken retning konflikten tar.

La det være rom for ulike meninger og konstruktive konflikter. La oss se mennesker og høre hva de mener. Vi trenger meningsmangfoldet. Vi trenger uenighet. Vi bør la være å danne isfronter, så kan vi heller bygge vakre isskulpturer. 

Share this post

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest
Share on print
Share on email